On Mon, 11 Sep 2006 18:20:40 +0200, Michael Laudahn <laudahn2002@yahoo.se>
wrote:
>
> ...skifte navn til 'Allahs', for ikke at fornærme mohammedanernes
> følelser? Et logisk skridt. Vi får se hvad for andre gode idéer
> svenskerne finder på.
>
>
>
>
> --
>
> Anglo-saxon limitations to free speech:
>
> '... things like child pornography, false statements that result in
> demonstrable harm (defamation), the exposure of national security
> information, commercial fraud, and the proverbial shouting of "Fire!"
> in a crowded theater' - nothing else.
>
>
http://www.weeklystandard.com/Content/Public/Articles/000/000/012/055sbhvq.asp
>
Disse i Sverige som gjør knefall for fremmedkulturen lider av Oikofobi.
Søk på ordet Oikofobi, det står skrevet om det i Sverige.
Les mer om OIKOFOBI her nedenfor.
Det gir deg en meget god forståelse av hva det handler om.
SITAT:
Kasper Støvring: Oppsang til Oikofobene
=========================
Den engelske filosof Roger Scruton er forfatter til adskillige
konservative bøker om kunst, kultur og politikk. Påvirket av den
åndsbeslektede forfatter Samuel Huntington skrev han for et par år siden
boken The West and the Rest, og i sin seneste lille bok The Need for
Nations viderefører han sitt forsvar for den vestlige oppfattelse av
nasjon og nasjonalstat.
Nasjonalitet skaper nemlig et felles verdigrunnlag for det moderne
demokrati. Derfor er det helt avgjørende, at vi bevarer den nasjonale
lojalitet og suverenitet samt den territoriale jurisdiksjon, som
kjennetegner nasjonalstaten.
I teorien har vi forsåvidt andre former for jurisdiksjon. F.eks.
transnasjonale jurisdiksjoner som EU, tidligere Sovjetunionen eller den
muslimske Umma. Men nasjonalstaten er den eneste, som i praksis har bevist
sin verdi gjennom en lang historisk utvikling.
Den nasjonale lojalitet er grunnlaget for det liberale medborgerskap, som
gjør det mulig for fremmede mennesker å ha tillit til hverandre. Ved å
være medlem av et nasjonalt fellesskap, et kollektivt vi, er jeg som
borger villig til å akseptere beslutninger og innrette meg etter lovene,
som ikke er i min egen eller mine nærmestes interesse. Også her finnes det
konkurrerende former for fellesskap. F.eks. det politiske, etniske eller
religiøse fellesskap. Men også her har det nasjonale fellesskap vist sig
overlegent.
Alene skaper den nasjonale lojalitet en sterk sosial sammenhengende kraft,
hvor den demokratiske nasjonalstat garanterer borgernes rettsikkerhet
uansett hvilket partimedlemskap, tro eller avstamning de har.
Alikevel er nasjonalstaten i dag under press. Det skyldes, at den
nasjonale lojalitet hyppig blir stemplet som noe negativt. Nasjonal
lojalitet oppstår angivelig som en frykt for de fremmede, som
xenofobi, som kommer av det greske ord xeno: fremmed, og fobi: frykt.
Men Scruton viser, at det snarere er den motsatte tendens, som er
fremherskende. Nemlig frykten for det hjemlige. Scruton kaller det
Oikofobi, som er en slags språklig nydannelse, som kommer av det greske
ord oikos: hjem.
Oikofobi gir seg utslag i en forkastelse av egen arv og hjem ved å ta
stilling til fordel for de imot oss, dvs. våre nasjonale sedvaner, kultur
og institusjoner.
Oiokofobi trives hos elitære meningsdannere i de vestlige offentlige
systemer. Disse Oikofober reduserer den nasjonale lojalitet til en vestlig
konstruksjon, som benyttes til å undertrykke ikke-vestlige kulturer. Det
nasjonale identifiseres som ideologisk nasjonalisme, som sjåvinisme,
intoleranse og imperialisme.
Men nasjonalisme er, skriver Scruton, den patologiske avart av nasjonal
lojalitet, og å fordømme det nasjonale svarer til å fordømme kjærligheten,
fordi den i ekstreme tilfeller leder til sjalusimord.
En nasjon er ikke på noen måte konstruert av makthavere ut fra en
vilkårlig beslutning om å ville dominere avvikende kulturer. En nasjon er
et spontant biprodukt av et langt sosialt samliv mellom forskjellige
mennesker, som er bundet sammen av felles historie, språk og kultur.
Nasjonalitet er en prestasjon, et vellykket resultat av en stor innsats av
et folk, som bebor det samme territorium. Derimot oppstår Oikofobi i
mennesker, hvor det pubertære opprør mot hjemmets autoritet har blitt
kronisk.
Oikofobenes opprør mod sitt eget hjem nasjonen har etterhvert vokst seg
til et kulturelt selvhat. Revolten mot eget kulturelt opphav har blitt
elitens nye ortodoksi, som tjener til å utslette alminnelige borgeres
tilknytning til sitt eget hjemland.
Det igjen forklarer, hvorfor spesielt venstreradikale Oikofober villig har
alliert seg med fiendtlige krefter, slik det f.eks. skjedde for
kommunister under Den Kalde Krigen. Oikofobi viste seg igjen efter den 11.
september, da flere vestlige intellektuelle uttrykte sin lettelse over
terrorangrepet på Vesten.
Oikofobenes innsats har fått mange til å tro, at nasjonalstaten er under
avvikling til fordel for andre former for suverenitet. Noen Oikofober
peker på markeds-staten, hvor forholdet mellom individ og stat har
karakter av en fritt inngått kontrakt, som innebærer, at staten skal
levere velferdsgoder for å motta borgernes lydighet.
Men hvis statsborgerskap var en handelsvare, ville den nasjonale
suverenitet hurtig bryte sammen, akkurat som det skjedde i de feilslåtte
nasjonalstater i Afrika og Mellomøsten.
Som Scruton skarpt poengterer: Mennesker vil nemlig ikke risikere sitt liv
for å overholde kontrakter. Derfor bygger sterke nasjonalstater ikke på
sosiale kontrakter, men på en nasjonal lojalitet, som forsterkes i
krisesituasjoner. Et vitnesbyrd om dette er den store folkelige
oppbakking bak USA's krig mot terror, som fulgte etter den 11. september.
Andre Oikofober peker på, at nasjonalstaten bør vike for en
verdensregjering, som alene kan løse Globale problemer, om de nå dreier
seg om krenkelse av menneskerettigheter, miljøforurensning, fattigdom,
sykdom eller at
multinasjonale selskapers går helt amok.
Men Oikofobene tar simpelthen ikke hensyn til menneskets natur. For enten
er menneskers lojalitet universelle og religiøse (men i så fall er en
verdensregjering uten demokratisk legitimitet) eller
partikulære og territoriale og så må lojaliteten komme til utfoldelse i
nasjonalstaten.
Oikofobene søker iherdig å demonisere menneskers partikulære
tilknytninger, som bærer ethvert stabilt sosialt fellesskap. Dermed truer
Oikofobene med å kaste nasjonalstaten ut i en legitimitetskrise. For når
folk berøves den naturlige forbindelse til det nasjonale, blir kun den
voldelige adgang mulig. Siden Murens fall er den ekstreme nasjonalisme
følgelig blusset opp i mange vestlige land.
Derfor er det avgjørende, at vi overvinner truslene mot nasjonen, som
Scruton skriver til sist i sin bok.
Scrutons forslag er, at vi styrker de bilaterale avtaler på bekostning av
transnasjonal lovgivning. Institusjoner som EU og FN er allikevel rene
parasitter på de nasjonale lojaliteter.
Scruton retter også sitt skyts mod WTO og anbefaler, at frihandel bør
innskrenkes av moralske, religiøse og nasjonale restriksjoner. Hvem kan
f.eks. forsvare økonomisk fordelaktig utnyttelse av slavearbeid eller
uhindret eksport av pornografi til de islamske land?, spør han.
Endelig bør innvandringen kontrolleres, utformningen av
utdannelsesinstitusjonene bør gis tilbake til foreldrene og praktikerne,
og FN's konvensjoner bør vike for den nasjonale suverenitet, akkurat som
relasjonene mellom borgerne i de europeiske nasjonalstater ikke bør
reguleres av diktater fra EU, men av historisk lojalitet.
Med sin oppsang til Oikofobene bidrar Scruton ikke minst med et realistisk
memento til den vanskelige debatten, også her hjemme:
Menneskerettigheter sikres ikke gjennom høytidelige erklæringer, men ved å
bli tvunget igjennom. Det forutsetter pliktoppfyllende borgere og
institusjoner med folkelig oppbakking og dermed nasjonal lojalitet.
Jyllands-Posten 12-11-04. Bragt her med tillatelse fra Kasper Støvring
Sitat slutt.
Fra "Snaphanen"s blog.
--
Lars Rønbeck