---

Ukas skribent: Hege Storhaug, publisert 22.april 2005, Human Rights Service
©

Svensk kultur en sagablott?

Av Hege Storhaug, informasjonsleder i HRS

"Er svensk kultur verneverdig (værd at bevare)?" Jeg stilte dette spørsmålet
til den svenske regjeringens representant for integreringspolitikken,
statssekretær Lise Bergh, på en nordisk konferanse om integrering i
Stavanger 7. april. "Ja, hvad är svensk kultur? Och då har jag vel svarad på
frågan", sa Bergh, uten forsøk på å skjule kulturell selvforakt i verken ord
eller mimikk. Som man reder ligger man, sies det. I Sverige synes
lederskapet å utvise Europas mest omfattende kulturelle selvfornektelse, ja,
rett og slett en dyp selvforakt, som mange mener er oppskriften på å kjøre
en fredelig nasjonalstat i grøften.

Spørsmålet mitt til Lise Bergh var langt fra tilfeldig formulert. Fra en
talestol i fjor i moskeen til det Kurdiske Rigsforbund, og "respektfullt"
ikledd slør, sa daværende statsråd for integreringen i Sverige, Mona Sahlin,
at mange svensker er misunnelige på innvandrerne fordi de har en kultur, en
historie, noe som binder dem sammen. Svenskene har kun midtsommernatten og
slike fjollede ("töntigga") ting. Som Danmarks tidligere
integreringsminister, sosialdemokraten Karen Jespersen , nylig kommenterte i
Berlingske Tidende: "Mer uhyrlig og uhyggelig kan den kulturelle
selvfornektelsen vanskelig bli" (19.02.05). Mitt spørsmål til Bergh var
altså en test. En test på hvor politisk rotfestet den svenske kulturelle
selvfornektelsen er. Svaret fra Bergh skapte røre i den velfylte salen. Vår
integreringsminister, Erna Solberg , satt i panelet sammen med Bergh, og
Solberg tok opp tråden umiddelbart da hun fikk ordet: "Det er visse verdier
som er viktige å ta vare på, som likestilling og menneskerettigheter. Jeg
tror også Sverige har noen slike grunnverdier", sa Solberg. Ja, svensker har
nok noen slike grunnverdier. Men disse verdiene har ingenting med Sverige,
svensk kultur og historiske utvikling å gjøre. Skal man tro offisielt hold.

Svensk kultur og verdigrunnlag ble utradert i offentlige dokument i 1997. I
følge Lise Bergh, la en ny regjeringsproposisjon i 1997 grunnlaget for en ny
innvandrings- og integreringspolitikk, "et nytt tänksätt". Det ble slått
fast en gang for alle at landet Sverige er en "mangfoldskultur".
Mangfoldskulturen skal respekteres og utformes videre. Det typisk svenske
ble med andre ord erklært for uønsket, for politisk historie. Hovedfokuset
ble fra nå av strukturell tilrettelegging for å inkludere innvandrer og
systematisk arbeid mot svenskers visstnok udiskutable diskriminering av nye
grupper borgere. Den såkalte hverdagsrasismen, for eksempel, bunner i et
svensk bilde av hvem som er svenske. Derfor må vi bort fra det som er ansett
som svensk, forklarte Bergh.

Denne selvfornektende ideologien og fokuset på svensker som potensielle
og/eller reelle rasister, bekreftes til fulle av jøden og newyorkeren,
Jonathan Friedman, professor i sosialantropologi på Universitet i Lund. I
dag har hver femte borger i Sverige innvandrerbakgrunn, dvs ca 1,7
millioner, herav ca 1,3 millioner av ikke-vestlig opphav (2002-tall).
Sverige er det mest utpregede multikulturelle samfunnet i Europa. Å tenke
høyt at velferdsstaten og nasjonen Sverige kunne tjent på å ta en
innvandringspause, grunnet omfattende integreringsproblem, gir, i følge
Friedman, følgende assosiasjonsrekke: Man er fremmedfiendtlig, altså er man
rasist, og dermed er man nazist. Friedman talte nylig i Professorforeningen
ved Universitet i Oslo (12. april). Med sin "etniske" bakgrunn, er Friedman
en av de ytterst få kritiske røstene som slipper til i Sverige uten å bli
forsøkt jaget fra hjem eller sparket fra jobb. Friedman er krystallklar i
sin dom over Sveriges fremtid; nasjonen Sverige forvitrer. Og det går fort.

Sverige er, som Norge, offisielt definert som en multikulturell stat. Men
Sverige har gått langt lengre enn våre ledere. Den svenske multikulturelle
staten har ikke én nasjonal historie, det ville i så fall bli definert som
strukturell rasisme - for innvandrerne er nye borgere, så hva med deres
nasjonale historie? Sverige er blitt et av de mest segregerte samfunnene i
Europa. Innvandrerne integrerer seg sterkere og sterkere i egen etnisk
gruppe. Den elendige integreringen av ikke-vestlige innvandrere i (det som
en gang var) det svenske samfunnet både verdimessig og økonomisk, har ført
Sverige til en økonomisk 18. plass i Europa (BNP per capita). Mordfrekvensen
i Sverige, fortalte Friedman, er størst i OECD, og dobbelt så høy som i USA
(10, 5 mord per år per 100 000 innbyggere i Sverige, mot 5,5 i USA). Og i en
innvandrertett by som Malmö, begås 70 prosent av voldtektene av innvandrer,
en by som nå har fem til seks ganger flere voldtekter enn nabostorbyen
København, da justert for antall innbyggere. Ofrene er i all hovedsak
svenske kvinner. Kriminalitetsraten øker formidabelt fra år til år. Over 40
prosent av innbyggerne i Malmö er innvandrere. Innen ti år er Malmö dominert
av muslimer. Allerede i dag er det mest brukte guttenavnet på nyfødte barn i
byen Muhammed. Infrastrukturen i storbyer som Malmö er i ferd med å rakne,
særlig ved skoler og sykehus, noe også Lise Bergh streifet innom, men da med
et annet utgangspunkt; problemet er svenske myndigheter som er for dårlige
med strukturell tilrettelegging - altså ikke ett ord om at kanskje det er en
grense for hvor mange nye borgere landet kan absorbere.

Friedman mener det har utviklet seg en overvåkningskulktur på personplan.
Alle holder øye med hverandre, og leter etter tegn på om "man er god eller
ond". Det er en utpreget redsel for å stikke seg ut. Skam- og kontrollkultur
dominerer dagliglivet og har ført til at folk generelt er blitt svært
usikre. Å si rett ut hva man mener i et slikt klima blir vanskelig. Man
snakker uklart - i forsvar for å slippe angrep, i følge Friedman. Faktisk
kunnskap presses i bakgrunnen. Mistenkeliggjøring av motiv kjøres i
forgrunnen. Trivialiteter får forskningsmidler fordi de er ufarlige, et tegn
på at forskningen er i ferd med å dø, i følge forskeren Friedmann, som utgir
boken, "The PC Society", til sommeren ("Det Politisk Korrekte Samfunnet").

Den sterke homogeniseringen av folket, og den grunnleggende mistroen til det
svenske folkets holdninger, opptar også Friedmanns professorkollega,
svensken Aje Carlbom. På den ovennevnte konferansen i Stavanger sa han at
myndighetene har tatt utgangspunkt i at innvandringen og integreringens
problemer/utfordringer er svenskenes grumsete kollektive bevissthet, da,
ikke minst, med tanke på sviket under nazismen. Løsningen ble et politisk
prosjekt for å forandre folks tankemåter - man prøver "å skape et nytt
menneske" (jamfør ideologien bak både nazisme, kommunisme og islamisme).
Temaene i offentligheten sentreres derfor om strukturell diskriminering og
rasisme, den skjulte rasismen, hverdagsrasismen, og kulturell rasisme.
Carlbom, som bodde i tre år i den mest beryktede gettoen i Sverige,
Rosengaard i Malmö under arbeidet med doktorgrad om innvandringen, forteller
om den pågående etniske enklaviseringen og utviklingen av permanente
underklasser. Og en enklave står i motsetning til integrasjon i
nasjonalstaten - et åpenbart problem for å videreføre velferdsstaten. Det er
derfor ikke til å overraskes over at velferden i Sverige er på vei i bratt
nedoverbakke. I dag ville Sverige vært den fattigste staten i USA. Årlig
koster innvandringen rundt 40-50 milliarder kroner (2003-tall,
økonomiprofessor, Bo Södersten). Utenlandsgjelden øker for hvert år. Gjelden
i dag beløper seg til om lag det samme som Norge har på bok. Og
statsminister Göran Persson vil ha borgerne til å akseptere høyere skatter
for å sikre velferden.

Men hva skjer med vanlige svenske borgere som påpeker den dypt foruroligende
utviklingen? Karen Jespersen ga noen smakebiter i Berlingske Tidende (ibid).
Partiet Sverigedemokratene (SD) er, som navnet lyder, et demokratisk parti,
med en verdiplattform nær FrP. Fabrikkarbeideren, Allan Jönsson, ble to
ganger valgt inn i fagforeningen av sine kolleger. Men begge gangene
overstyret den lokale avdelingen av Industriforbundet i Helsingborg valget
og fratok han tillitsvervet, fordi han er medlem av SD. Som sosialdemokraten
Jespersen skriver: "Når folket tenker feile tanker, må makten sette det på
plass. Arbeiderne blir kalt naive og uvitende..." Et annet eksempel: Björn
Hammarbäck følte seg presset til at gå av som leder av Socialdemokratiet i
Fagersta Kommune og forlate partiet. Han hadde skrevet en artikkel om at det
lokale sykehuset kunne vært reddet hvis ikke innvandringen hadde kostet det
svenske samfunnet så mye som den faktisk gjør. Dette utløste et voldsomt
røre med krav om hans avgang. For Hammarbäck var det utslagsgivende trusler
mot datteren, som politiet vurderte som reelle og alvorlige. Et tredje
eksempel: Richard Jomshof, som er lektor, har blitt sparket for tredje gang
fra stilling i skolen fordi han er medlem av SD og redaktør av partiets
magasin. Rektor ved gymnaset som han sist ble sparket fra, mener det blir
vanskelig å finne en like dyktig lærer. Elevene var 100 prosent fornøyde med
Jomshof. Men folk utenfor skolen protesterte og aksjonerte, det vil si ulike
ungdomsparti. Som Jespersen sier: Denne formen for iscenesatt "folkelig
protest" ser man ellers mest i totalitære samfunn. Jespersens konklusjon er:
Selvfølgelig er det formell ytringsfrihet i Sverige, men noe tyder på at den
reelle ytringsfriheten er skremmende mangelfull i nabolandet vårt.

Og hva med innvandrerne selv? Hvor er deres fremtid i dette spillet rundt
integreringsgullkalven? I følge Aje Carlbom, er det viktig at barn som fødes
på en stats territorium utvikler lojalitet til nettopp denne staten. Uten
tilhørighetsfølelse og uten naturlig samspill grupper i mellom, kan det
oppstå uroligheter og gruppekonflikter. Og det er nettopp dette bildet som
tegnes tydeligere og tydeligere i Sverige (og i andre sentrale
innvandringsland som Frankrike, Nederland, Tyskland og England): På
TV-kanalen, Fox News, kunne man tidligere i år vitne hvordan muslimsk ungdom
i Malmö gjør sitt ytterste for å regjere "deres eget territorium". Politi må
beskytte politi ved oppdrag i gettoene, politi må beskytte
ambulansepersonell som prøver å redde liv etter at ulike ikke-vestlige
etniske grupper har gått løs på hverandre, og brannfolk som prøver å redde
en moske i lys lue, utsettes for steinkasting av muslimsk ungdom. På skolen
i gettoen Rosengaard er det rundt 1000 elever, to er etnisk svenske. For
mindre enn en håndfull år siden var slør på jenteelevene et sjeldent syn. Nå
er ei jente uten slør et sjeldent syn. Rosengaard er blitt en (i hovedsak)
arabisk by i Sverige. Det samme har skjedd i de store gettoene som Rinkeby
ved Stockholm og Bergsjön ved Gøteborg. I et kvinne- og barnperspektiv
forstår man således at for eksempel likestilling og religionsfrihet er en
sagablott - for svensk kultur er ikke-eksisterende her. Men svensk,
demokratisk kultur er ikke verneverdig -, i følge det svenske tverrpolitiske
etablissementet. Svensk kultur er i ferd med å kveles. Og alle taper - både
økonomisk og verdimessig - uansett etnisk eller religiøs bakgrunn. For de
som flyktet fra land med demokratisk underskudd til det tidligere frie og
demokratiske Sverige, må det være en svært selsom opplevelse å vitne at
friheten revner under deres føtter.

AUF-lederen, Gry Larsen, foreslo nylig at Norge må adoptere svensk
innvandringspolitikk, for svensk politikk fører til "toleranse og
integrering". Larsen henviser til en fersk rapport fra det skandaliserte
Europeiske Overvåkningssenter for Rasisme og Fremmedfrykt (EUMC), der
Sverige fremstår som mer tolerant og innvandrervennlig enn for eksempel
Danmark. Ett moment er at Larsen tydeligvis ikke kjenner til hvilket lokk
det er på kritiske ytringer om innvandringen i Sverige. Ett annet moment er
at rapporten hun peker på er sterkt kritisert av en rekke forskere
internasjonalt. Det samme senteret nektet endog i fjor å offentliggjøre en
rapport som viste at den økende volden mot jøder i Europa i all hovedsak
skyldes muslimer. EUMC sitt profesjonelle rykte er med andre ord særdeles
frynsete. Larsen og co. burde heller bite seg merke i denne
spørreundersøkelsen fra 2005, utført av det tyske analyseinstituttet GfK.
Her fremkommer det at 44 prosent av europeere misliker muslimer. På topp
ligger svenskene med 75 prosent, dernest nederlenderne med 72 prosent, og
danskene på 67 prosent. Larsen mener at dansk politikk har skapt
fremmedfrykt, samtidig som en rekke undersøkelser viser at danskene er mer
vennlig innstilt overfor innvandrere i dag enn før kursendringen i den
danske utlendingspolitikken i 2001. Men denne informasjonen passer ikke inn
i bildet som kunnskapsselektive folk som Larsen og media generelt i Norge i
flere år nå har prøvd å skape av dansker og dansk politikk.

I dystre stunder undrer jeg på om det bare er et tidsspørsmål før Sverige
sprekker.