---

Europa har gjort menneskerettigheter til et evangelium, og det i en slik
grad at det utraderer europeisk kultur og historie. Det dannes et Europa
uten substans, sier den franske filosofen Alain Finkielkraut i et
intervju med Dagbladets Vibeke Knoop Rachlin.

Finkielkraut holder foredrag i Røde Kors-lokaler i Oslo torsdag, i et
samarbeid mellom PRIO og Det franske kultursenteret. Finkielkraut rekker
å si mer på noen linjer enn timer med norske eksperter. Hvorfor er det
slik? Kanskje fordi Finkielkraut ser hvor stor betydning Auschwitz har
for EUs identitetslinje. Det er ikke et tema i Norge.

- Det som karakteriserer Europa i dag er viljen til å definere seg, ikke
ut fra en ideologi, men stikk motsatt og paradoksalt nok ved å avskjedige
all identitetsbesluttsomhet. Europa har bygd seg opp på en ed: Aldri mer.
Aldri mer utryddelse, aldri mer krig, men også, nær opptil, aldri mer
nasjonalisme. Europa i dag skryter av ikke å være noe. Det er
menneskerettighetene som utgjør Europa, sier Finkielkraut, og stiller
samme spørsmål som vi har balet med på denne siden: -Hvor langt kan man
late som man definerer universelle verdier uten å inkarnere dem i en
spesiell virkelighet?

Finkielkraut sier det er det store spørsmålet som stilles i Europa, og
det finnes helt klart berøringspunkter til Oriana Fallacis siste bok:
"Fornuftens styrke", for den som kan lese.

Det er ikke krefter utenfra som i første rekke truer Europa, trusselen
kommer innenfra, fra den frivillige oppgivelsen av europeisk identitet.

- Jeg tror det som truer Europa idag, kanskje mer enn verden utenfor, er
Europas eget ønske om å rive seg løs fra seg selv, og fra sin historie og
sine tradisjoner, bare til fordel for menneskerettighetene.

EU er ikke bare postnasjonalt, det er posteuropeisk, sier AF. Det blir et
EU uten grenser. Derfor kan ideen om å innlemme Tyrkia dukke opp, selv om
Tyrkia aldri har vært del av Europa, sier AF. Igjen er det Auschwitz og
aldri mer som ligger under.

- Jeg forstår den angrende bevegelsen som leder Europa til denne
definisjonen, men denne angeren går for langt. Det er en for stor gave å
forære Hitler å forkaste alt som har ført til ham.

Den siste setningen er uttalt av sønnen til en Auschwitz-fange. Les den
en gang til. Rug på den. Det er mange som tenker denne tanken, men ikke
våger si den. Er det virkelig slik at vi skal skamme oss over å være
europeere, av vår kaukasiske rase, av vår blodige historie, hjemme og
ute? Vi skal ikke glemme en tøddel, hvordan kan vi glemme Auschwitz? Men
bare å skamme seg er lite produktivt. Unni Wikan har sitert Finkielkraut
om samme tema i en av sine bøker:

«Det er på bekostning av sin kultur at de europeiske individene vant sine
rettigheter, en etter en. Det er kritikken av tradisjonen som utgjør
Europas oppbyggelige fundament.»

Dette er lysende tanker.

Under en familiesammenkomst ble det sunget nasjonale sanger, Millom
bakkar og berg, Fagert er landet osv. Da lød det fra en av de unge: -Man
skulle tro det var et NS-møte.

Det er ikke bare velstanden som gjort oss slik. Det er også en bevisst
dreining mot den universelle menneskerettstanken som et felles fundament.
Og en dreining i kulturen vekk fra følelser, og over mot "cool", mot det
ironiske, distanserte. Samtidig skal vi dele med mennesker fra en "varm"
kultur, som slett ikke er innstilt på å være "cool". Da inntar vi
plutselig den forstående posisjonen.


--
"We all have private ails. The troublemakers are they
who need public cures for their private ails." Eric Hoffer
Med venlig hilsen
Georg